Lindås-prosjektet 1971-1976

Den unge forskaren sitt møte med Klara og Mandus Fondenæs

Det er no snart 50 år sidan Peter Emil Kaland som ung botanikkstudent første gong møtte søskenparet Klara (1901-1974) og Mandus (1889-1977) Fondenæs. Dei dreiv den gong eit lite gardsbruk på Fonnes i Austrheim kommune på gamlemåten. Lite visste han då at desse to menneska skulle komme til å forme livet hans som forskar. Dei gav han interessa for kystlyngheiene si landskapshistorie og om dagleglivet til fiskarbøndene. Dette førte til eit stort tverrfagleg forskingsprosjekt om det opne kystlandskapet og kystbøndene i Nordhordland (Lindåsprosjektet 1971-76), til oppretting av Lyngheisenteret på Lygra (2000), og til at regjeringa i 2015 gav de norske kystlyngheiene status som utvald landskapstype.

Kunnskapen som Klara og Mandus gav den unge forskaren har inspirert mange forskarar ved kystuniversiteta og i den norske miljøforvaltninga. Dei norske kystlyngheiene utgjer den nordlegaste delen av det store Europeiske lyngheilandskapet som strekker seg frå Portugal til Lofoten. Ved fagartiklar og gjennom organisasjonen «European Heath/and Network» har kunnskapen om dei norske kystlyngheiene blitt eit viktig fagleg bidrag til heile det europeiske lyngheilandskapet.

Her kan du lesa historia om korleis Peter Emil Kaland opplevde møtet med Klara og Mandus, og kva det førte til: "Klara, Mandus og jeg".

Den unge forskaren Peter Emil Kaland saman med Klara og Mandus Fondenæs.

Lindås-prosjektet

Lindås-prosjektet var eit omfattande tverrfagleg forskingsprosjekt finansiert av Universitetet i Bergen og Norges forskningsråd i åra 1971-76. Prosjektet omfatta 19 forskarar og studentar innan naturvitskap, samfunnsvitskap, landbruksvitskap og historie/kulturhistorie. Målet var å studere kystlandskapet, inkludert det havområda, i kommunane Lindås og Austrheim i Nordhordland, som eit totalt matproduksjonssystem, og sjå på korleis dette hadde endra seg over tid.

Lindås-prosjektet undersøkte korleis kystlandskapet, med innmark og utmark med mykje kystlynghei, var skapt og vedlikeholdt som eit resultat av eit samspel mellom naturressursar og menneskeleg bruk av desse. Prosjektet kartla naturressursane, viste korleis desse hadde blitt brukt i århundre, og undersøkte kva økonomiske system dei hadde vore ein del av til 1970-talet. Som ein del av prosjektet gjennomførte Kulturlandskapssenteret i Hordaland fylkeskommune og studentar ved Bergen Arkitekthøgskule omfattande registreringar av bygningsmiljø i forskingsområdet.

Samtidig med prosjektet gjekk bygginga av det store oljeraffineriet på Mongstad føre seg innafor studieområdet. Ei anna oppgåve for Lindås-prosjektet var derfor å undersøkje korleis denne industrialiseringa påverka lokallandskapet og busetnaden. Undersøkingar av naturressursar, samansetning av busetnad, og økonomi før næringa starta, ga bakgrunnsdata for å vurdere næringa si framtidige påverknad i området. I tillegg gjennomførte prosjektet målingar av kjemisk nedbør og sedimentologiske undersøkingar i havbunnen utanfor Mongstad, og dokumenterte miljøstatus før bygginga starta. Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo gjennomførte ein studie av lokalbefolkninga på Mongstad som måtte flytte frå gardene på grunn av den industrielle utviklinga. Norsk Hydro (utviklar) organiserte og obligatoriske miljøundersøkingar frå Miljøverndepartementet.

Tverrfagleg vitskap
Miljøforsking av denne typen var ei stor utfordring for universiteta på 1970-tallet då den involverte mangfoldige fagområder. For å meistre dei komplekse spørsmåla krevde det omfattande samarbeid mellom naturvitskap, humaniora, samfunnsvitskap og landbruksdisipliner. 

Store endringar i arealbruken i Nordhordland etter 1970
Mongstad-utviklinga førte til store endringar for Nordhordland-regionen, frå å være eit stadig meir folketomt område til eit ressursrikt samfunn med velutvikla infrastruktur, eit velfungerande næringsliv og ein veksande busetnad. Landbruket hadde imidlertid problem i konkurransen med godt betalte jobbar i oljeindustrien. Dette førte til store endringar i arealbruken og gjengroing av skog.

Oppfølging av Lindås-prosjektet
Ved hjelp av støtte frå Hordaland fylkeskommune, Nordhordlandsregionen og Universitetet i Bergen vart Lindås-prosjektet fulgt opp på 1990-tallet, med etablering av Lyngheisenteret på Lygra i Lindås kommune, gjennom ei omfattande restaurering av landskapet. Lyngheisenteret inkluderer ein informasjonsbygning og omfattande pedagogiske ressursar for universitet, skular og allmennheita. Ei internasjonal evaluering av Lyngheisenteret  i 2003 konkluderte med at "senteret er en pioner og i en ledende posisjon i Europa for å sikre autentisk forvaltede kystlyngheier". I 2002 og 2004 vart Lyngheisenteret  hedra med internasjonale prisar frå UNESCO og EU-kommisjonen (EUROPA NOSTRA) for å ivareta eit autentisk kulturlandskap og kulturarv.

I tillegg førte Lindås-prosjektet til auka forsking på kystlandskapet både ved Universitetet i Bergen og ved dei andre kystuniversiteta i Norge. Norske forskarar deltar i internasjonalt samarbeid gjennom The European Heathland Network, som organiserer EU-prosjekt og regelmessige internasjonale forskingsutflukter. To EU-prosjekt har blitt leda av Lyngheisenteret  og Universitetet i Bergen. I 2015 ga regjeringa dei norske kystlyngheiene status som prioritert landskapstype.

Det langsiktige samarbeidet som Lindås-prosjektet og Lyngheisenteret etablerte mellom Universitetet i Bergen og Nordhordlands-regionen førte til etableringa av Nordhordland UNESCO biosfæreområde i 2019. Her samarbeider lokalsamfunnet med forskingsinstitusjonar om berekraftig utvikling.

Universitetet i Bergen vil følge opp biosfæreområdet i Nordhordland gjennom Center for Sustainable Area Management (CeSAM).

Publikasjonar frå Lindås-prosjektet
35 rapportar er no digitalisert og tilgjengelege som pdf-filer og 7 digitaliserte arbeidsnotat vil og vere tilgjengelege. Ei rekke publikasjonar er publisert i vitskapelege tidsskrift og i bøker.

Meir informasjon og link til rapportane finn du her.

(Tekst: Peter Emil Kaland/Kjersti Isdal)